ANNE-GRETHES BLOGG

OGom GODE VENNINNERS BIDRAG Vi er inne i den tida av året der behovet for lys og varme er større enn noen gang. Her hos oss er det en liten, bitte liten uenighet om lys ute. Alle her har ikke samme behov for det og det oppstår friksjoner i den hjemlige sværen. Vaktmesteren skjønner ikke helt hvor inderlig ønsket er om lys når adventstida kommer, ikke en uke senere. Vi sier ikke mer, men lys blir det nok.  Det er jo ikke særlig mye mer å si om behovet for pynt heller, det veksler fra person til person det og. Det man kan si noe om er kreativitet, den er noen som har mer av og som bruker førjulstida til å lage fliotte dekorasjoner. Siden det ikke er noe jeg kan, så ser jeg med beundring og misunnelse på dem som kan. Einer og blåbærlyng, det passet en nordlendings hjerte Så enkelt, elegant og vakkert kan det bli hvis man bare kan det. Gaver er godt å få og nå henger denne på vår ytterdør. Den gleder meg hver dag. Så var det det lille problemet med lys i hagen, tro om det ...

KOTELETTER ER JO IKKE AKKURAT TOPPEN AV SPENNENDE CUISINE De er akkurat det de gir seg ut form å være. Allminnelig, gjenkjennelig og litt trauste. Det er dager der det er akkurat det riktige. Det er dager jeg virkelig kjenner at jeg har lyst på en svinekotelett. Helst nakkekoteletter, de er marmorert, blir saftigere og smaker mer.  Legg til bildetekst Tilbehøret kan man jo tillate seg å bruke litt fantasi på. Denne gangen var det sausen.  En paprikasaus som fikk kotelettene til å våken til liv. Potetene  likte og godt å blande seg med denne sausen. Den innehold så mye paprika, hvitløk og løk at jeg hoppet over grønnsaker denne dagen. Du verden for en farge Oppskrift 2 røde paprika 1 shalottløk 4 fedd eller 1/2 hvitløk 3 dråper balsamico 1/2 buljongterning i ca 0,5 dl varmt vann ca 1 dl yoghurt naturell salt og pepper olje til steking Kutt paprikaen i grove biter, legg i ei god, varm panne og brun i 20 min. De skal bli brun og karamellisert. Finhakk...

ER JEG HELT UTE AV TAKT? DET SPØRSMÅLET VIL JEG HELST IKKE SVARE PÅ, MEN KAN SI SÅ MYE AT DET KOMMER AN PÅ........LITT AV HVERT. Når vi nærmer oss slutten av november er nok de fleste av naturens gaver brukt opp, spist enten av mennesker eller dyr. Høsten har jo vært litt i utakt og noen gaver har overlevd. I naboens hage står gamle epletrær som bærer noen helt utrolig, smakfulle epler. Små og flekkete, men de er noen smaksbomber. Her har vi igjen er det bevist,  det er jo ikke størrelsen det kommer an på. I siste liten før snøen kom fikk jeg noen av dem på kjøkkenbenken. Hele familien, begge to, satte i gang med å få dem forvandlet til syltetøy. Og for et syltetøy det ble. Jeg er en søt mons, så syltetøy står alltid på min meny.  Nå jeg må kanskje innrømme at eplemos har aldri vært en av favorittene. Det som får meg i gang med dette er først og fremst utfordringen i å lage noe som smaker godt, kanskje som gaver til noen? Jeg ser og for meg desserten "tilslørte bondepiker...

NÅR MAN BOR ET STED SOM HAR TURTERRENG RETT UT FRA PORTEN. DA ER MAN PRIVELIGERT Når turtilbudet strekker seg fra sjøkanten, skogsområder, ferskvann og fjell, da har man litt å velge i. Alle disse stedene er lett tilgjengelig og det er bare å velge å vrake. Når også turkameratene er flere, da er mulighetene mange. Noen ganger går vi i flere timer, spiser maten ute og lar skravla gå. Utallige verdensproblemer er nå så godt som løst. Vi jobber med flyktningekrisa, men den er tar litt lengere tid. Vi finner nok ut av det. Hvis været er kald og hustrig, så går vi på kino eller kafe. Et par ganger i året spandere vi lunsj på hverandre hjemme. Kjempekoselig. Det er den ene turgruppa mi.  Ja, så er det noen jeg kan få med ut på en søndag, og så er det den gågruppa med mål og mening. De går for livet og helsa et par ganger i uka.  Med en uendelig lang og uvanlig flott og tørr høst, så har turene stått i kø og det har de magiske naturopplevelsene og.  I dag står ei gryte me...

NOEN DAGER BLIR DET RETT OG SLETT JUNK-FOOD Det er sånn det er, noen dager kutter man hjørner. Etter perioder med krevende planlegging, dypt tenkearbeid og en velutviklet infrastruktur, så ramler jeg mentalt på rygg og velger lette løsninger. Kyllingvinger ligger litt bortgjemt i vårt fryseskap. Inne i et hjørne og venter på sin sjanse, når behovet for lettvintmat, den uten tanke arbeidmat oppstår. Den gjør jo det med litt ujevne mellomrom. Marinaden til disse vingene sørger jeg allikevel for på egen hånd. Jeg synker ikke så dypt at jeg kjøper ferdigmarinert. Åhnei, ikke denne dama!!! Klart, ferdig, gå Oppskrift på m arinade 800 gr kyllingvinger 100 gr mild honning 2 ss worchestershiresaus 2 ss dijonsennep 2 ss rødvinseddik 5 dæsjer tabasco Alt blandes sammen, la kyllingvingene stå i denne blandingen i 2-3 t. Vi spiste med en enkel grønnsalat til og så hentet vi deilige, nystekte, sprø pommes frites i nærmeste kebabsjappe. Smakte aldeles utmerket. Klarte ikke å f...

 VENT NÅ MED JULEMATEN, DET ER ALTFOR TIDLIG. DET ER MIN FØRSTE TANKE Heldigvis så kan ribbe være noe mer enn julemat . Servert fra grillen i den varmere årstida, servert med amerikansksmaker som BBQ eller slik jeg gjorde, med    asiatiske smaker. Jeg kjøpte ei bukliste, den nederste delen av ribba, den uten ben. Det er og den delen jeg lager sylterull av. Det skjedde ikke  denne gangen, men det er tiden for det og snart. Derfor hadde butikken min Meny Sentrum masse tilbud på ribbe og svinekjøtt. Vet du ikke hvordan dette ser ut, så spør i disken på en butikk med ferskvaredisk. De har kunnskap. Den lekre asiatiske smaken fant jeg hos Andreas Viestad. Han er en av mine favorittkokker. Han lager enkel, velsmakende mat.  Legg til bildetekst Oppskrift 800 gr bukliste Marinade 3 ss hoisinsaus 2 ss honning 3 ss riseddik el hvitvin 3 ss soyasaus 2-3 ss tomatpurè 2 ss finrevet ingefær 1 ss sesamolje 1 ts sesamfrø saften av 2 lime Skjær svoren av ...

ER KANSKJE IKKE HJEMMEKOS HELE TIDEN. Selvsagt ligger mine barn og mine barns velferd og framtid langt framme i min bevissthet. Kanskje også derfor blir Europas opprørende hendelser i det siste, noe man blir ekstra berørt av.  De bare venter Flyktningestrømmen av lidende og fortvilte mennesker gjør at alle med et normalt følelsesliv fulle av medlidenhet og medfølelse og en trang til å hjelpe. Det er den første følelsen som kommer. Men strømmen avtar jo ikke og den når våre grenser og følelsene endrer seg til forskrekkelse, angst og stor uro. Det er ikke noe i disse følelsene som ikke er akseptable. Den som ikke er urolig i møte med dette og tankene på forandringene vi står overfor i framtida, de tror jeg ikke snakker helt sant.  For meg er dette en naturlig følelsesreaksjon. Det som ikke er bra er når disse følelsene får styre handlinger og de verbale uttrykk. Når mennesker i skrekk rope høyt om grensegjerder og det som verre er for å stenge ute. Min rea...