HVA JEG EGENTLIG TENKER PÅ

ER KANSKJE IKKE HJEMMEKOS HELE TIDEN.

Selvsagt ligger mine barn og mine barns velferd og framtid langt framme i min bevissthet.
Kanskje også derfor blir Europas opprørende hendelser i det siste, noe man blir ekstra berørt av. 

De bare venter

Flyktningestrømmen av lidende og fortvilte mennesker gjør at alle med et normalt følelsesliv fulle av medlidenhet og medfølelse og en trang til å hjelpe. Det er den første følelsen som kommer. Men strømmen avtar jo ikke og den når våre grenser og følelsene endrer seg til forskrekkelse, angst og stor uro.

Det er ikke noe i disse følelsene som ikke er akseptable. Den som ikke er urolig i møte med dette og tankene på forandringene vi står overfor i framtida, de tror jeg ikke snakker helt sant. For meg er dette en naturlig følelsesreaksjon. Det som ikke er bra er når disse følelsene får styre handlinger og de verbale uttrykk. Når mennesker i skrekk rope høyt om grensegjerder og det som verre er for å stenge ute.
Min reaksjon på dette er at alle må ta inn over seg det faktum at vår verden allerede har endret seg til noe annet enn det vi levde med i forrige måned eller i sommmer og alle årene før det.
Vi er kanskje ferdige med å leve i den idyllen av et samfunn som vi møysommelig hadde bygd opp. Det er ikke helt sikkert at dette er så dårlig. Det var endel blant oss som var blitt uspiselig bortskjemt. Dette snakket vi mye om bare for et halvår siden. 
Det er kanskje nødvendig å minne om at tida ikke kan skrues tilbake. Vi må se for oss ei framtid hvor oljeinntektene betyr mye mindre, hvor tusenvis av nye mennesker sloss om de jobbene som er, og hvor våre velferdsordninger ikke lenger er selvsagte.

Den  store utfordringen er som alltid, for å bruke en utslitt frase, ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det. Selv Erna sa at å tenke "oss mot dem" er feil, og å tenke partipolitikk er feil nå. Vi er på et nytt sted, vi må tenke nye tanker og bruke nye redskaper.
For å sammenfatte mine tanker om dette. Vi må holde fast på det vi tenker på som norske verdier, men vi må ikke bli så uegenyttig at vi fjerner alt av vårt eget i den tro at det tilfredstiller. Det er jo våre verdier som gjør oss attraktive og til et trygt tilholdssted. Fjerner vi tillit, likeverd, menneskeverd, ytringsfrihet, religionsfrihet, dugnadsånd osv. osv. Hva har vi da? Stengte grenser og livredde innestengte mennesker. Vi må ikke sloss med hverandre om hvor "snille"-"slemme" vi skal være. Husker ingen lenger hvordan det var med Berlinmuren? Hvordan er det med kunnskapen hos dem som tenker på stengte grenser og murer?

Galskap eller klokskap?

Hvordan var det da Berlinmuren falt. Totalt kaos og et samfunn som gikk til grunne?? eller et samfunn som endret seg, jobber som måtte gjøres, og endringer som ble håndtert? 
Hadde faktisk aldri kunne trodd at Tyskland skulle fremstå som et samfunn vi Europeere skulle lære noe av, men hvis vi tenker i noen lange linjer og har nåtiden framme i bevisstheten, så er det faktisk sånn.

Vi har våre følelser av skrekk, men de kan ikke styre oss. Vi har våre følelser av medfølelse, men de kan heller ikke styre.
Hat som avles av angst, vold som avles av følelsen av tap av kontroll. La oss slippe 
Det er vårt klare hode, vår sunne fornuft som bygger på våre verdier som skal ligge til grunn når avgjørelsene skal taes.
Så, nå skal jeg gå å lage aprokos syltetøy.