ANNE-GRETHES BLOGG

DET HENDER AT MAN FÅR MULIGHETER TIL Å VÆRE MED PÅ SAKER SOM INSPIRERER OG OG GLEDER Et av de store oppslag i dagens medier, er om hvor stor deltakelse og betydning vi pensjonister har for alt frivillig arbeid i Norge.  Ikke at det er noen stor overraskelse, men det er jo greit at det er litt offentlig kunnskap og erkjennelse rundt dette.  Vi som hører med til de omtalte fredsbarna, fikk jo på et eller annet tidspunkt grått hår og pensjon. Vi er og omtalt som den skremmende eldrebølgen.  Vi vokste opp under forhold som var trygge, opptimistske og framtidstettet. I forhold til nåtiden var mye kanskje å regne som fatteslig.  I dag er vi altså pensjonister, friske, samfunnsbevisste og ansvarsifulle. Joda vi reiser endel, men duverden som vi trener, hjelper barn i tidsklemma, passer barnebarn og gjør annet humanitært frivillig arbeid. Noen skriver til og med blogg....:) Krigshistorien i Vestfold hadde fokus Jeg ordner altså ikke bare med mat, hus og hage. Noe av min energi,

DET VAR DE TURDAMENE JEG HAR SNAKKET OM FØR De som alltid (mer eller mindre) stiller opp på onsdager og rusler ut i naturen. Noen ganger med en termos og matpakke, noen ganger havner vi rett på kafe, men så er det de sjeldne gangene vi feirer. Dette var en av de gangene der vi, med utgangspunkt i Ula, endte opp i ei solfylt og vårvakker li. Til vår store overraskelse og glede, fikk vi denne oppdekningen. Selv duken var riktig, men vi rotet jo litt I full nasjonalromantisk innpakning i lyngen. Vi fikk deilige sjokoladekaker, vi fikk hjemmelaget likør, kaffen og matpakka holdt vi selv. Det var ikke bare et nasjonalromantisk innfall på grunn av 70-års feiringen, nei det var en bursdag.  Derfor sang vi også bursdagssangen, hva kan man ellers vente seg av 5 sangere på tur? Da regnet begynte å sildre, startet vi på tilbaketuren.  Da kom vi til det som er så spesiellt i det området. Store enger med ramsløk, en hel skråning full. Jeg skulle ha hatt vidvinkel for å få med alt