ANNE-GRETHES BLOGG

ALLE SYNES VI DETTE NESTEN ER UVIRKELIG , VELDIG TRIST OG IKKE MINST VELDIG SKREMMENDE. Corona eller Covid, navnet skjemmer ingen, men det vekker mange følelser. Har og følelsen av at mange ser seg om etter en huggestabbe, noe å la det gå ut over.  Akkurat der har valget i USA kommer meg til hjelp. Hvem ellers kan vi snakke ned, le av, være sinte på, kjefte og være redd for enn Trump. Spør du meg er det det eneste han gagner til. Hvis jeg skal være alvorlig og legge galgenhumoren bort ei stund, så har jeg nettopp ryddet bort det vakkert dekkete høstbord hvor det skulle sitte middagsgjester i morgen. Lutefisken og akevitten lurte i det fjerne, men der får den bli for denne gangen. Jeg har skrevet om det før, hvilken glede jeg har av å invitere folk, planlegge handling, mat og bord, lage mat og se at mennesker hygger seg og trives. Denne gangen måtte vi altså avlyse. Trist, men det mest fornuftige med folk over 70. Eller kanskje vi like godt skal si, det mest fornuftige uansett alder. H

  ET UTBRUDD AV ENEGI, VIRKELYST OG KREATIVITET Det  var det jeg opplevde her en ettermiddag. Symaskinen sto stille og halvsovende i en krok, der den ante fred og ingen fare. Det var ingen som hadde etterspurt dens tjenester på mange evigheter. Da jeg kom farende tror jeg den fikk et lite sjokk.  Både symaskinen og jeg lurte på hvordan dette skulle gå, husket vi egentlig hvordan det var, hvordan løses denne oppgaven? Jeg koblet til og sjekket at det var tråd der det skal være tråd og at den var tredd riktig. Så hentet jeg fram det stoffet jeg ville bruke, lette fra den gode stoffsaksa mi og tenkte ut den planen som skulle bli ei kappe til kjøkkenvinduet.  Symaskinen stilte opp uten problemer, saksa virket som bare det, den som sviktet var jeg.  Den første planen gikk i vasken, start med å rekke opp, tre lange sømmer. Sånt tar jo tid, men etter 3-4 timer hadde jeg ei kappe klar. Oooh, Den så ikke ut!!! En liten smal tøyremse der det skulle være en raus, flott kappe som dekket den øverst

NÅR MAN SOM JEG SAMTIDIG KAN DELE MED GODE VENNER RUNDT BORDET,  FOR MEG FINS DET IKKE MYE SOM ER BEDRE. Ute mørkner himmelen, skyene blåses dit vinden vil og en og annen regn-eling klasker mot vinduet. Inne bobler gryta med fårikål, den fyller leiligheta med minner om barndom og trygghet. Bare tanken på å lage fårikål til seg selv og ingen andre, den var nesten ikke til å holde ut. Min tankegang er slik, a lt man deler vokser og alt man holder for seg selv minsker. Fårikål, det var det vi skulle snakke om. Engang stemt fram som Norges nasjonalmatrett. En rett alle har et forhold til, som alle med en komfyr og ei gryte har laget. Jeg kommer ikke å nærme meg tanken at noen trenger oppskrift fra meg på fårikål. Det er ikke engang sikker at alle liker denne maten.  Det store spørsmålet som popper opp blir da, hva har dette innlegget på en matblogg å gjøre? Vel, kort fortalt, jeg fikk endelig lyst til å begynne å skrive igjen. Hverdagslivet høsten 2020 er jo helt spesielt for alle. Vi er f