LA MEG SYNGE DEG STILLE SANGER AV LINDA OHLSSON

EN GRÅ, KALD VINTER SOM GÅR LITT I OPPLØSNING FREM MOT VÅR

Vil du orke å lese en bok som inneholder dyp sorg, tragiske hendelser, men og vakre stemninger, intenst vemod, alt i ett? Jeg gjorde det og angrer ikke.

På den svenske landsbygda, senvinter, her møtes to kvinner i forskjellig alder. Veronika kommer til denne utkanten av verden for å skrive en roman. Astrid bor i nabohuset. To ensomme og sorgfulle skjebner.

De bærer begge på opplevelser og minner som de ikke har maktet å dele med noen.

I utgangspunktet skulle man ikke tro at de hadde noe til felles, Astrid er gammel og nesten ved enden av livet, mens Veronika er ung og helt i startet på sitt. Likevel vokser det fram et varmt vennskap mellom dem. Gjennom en vår og en sommer avdekker de lag på lag av sine hemmeligheter for hverandre og for meg.

Boken må kanskje beskrives som et litterært motstykke til sakte-tv. Her beskrives et forhold som utvikler seg med små skritt. Det er fascinerende hvordan forfatteren har klart å beskrive den forsiktige tilnærmingen mellom de to, det er noe av det som gjør meg veldig betatt av boka. Det var også det som gjorde at det tok litt tid for meg å komme inn i boka.

Språket er fullt av vakkert beskrevne detaljer, både av mennesker, måltider og naturen.

Du finner at musikk har betydning for personene. Jeg fikk og lyst å høre den musikken. Kanskje det ville gjøre at jeg nærmet med personene bedre? Tittelen i boka er noe av det vakreste, et sitat fra et dikt av den svenske poeten Karin Boye. Boka forteller mye mer enn det som står skrevet. Noen synes kanskje den er litt sentimental, men jeg synes den klarte seg unna klisjeene.

Som du skjønner jeg ble litt trollbundet. En vakker bok som kaller på mange følelser.