AVLYST OVER ALT, HVA GJØR MAN DA?

KANSKJE DET ER FLER ENN SOM JEG FÅR ET SNEV AV BRAKKESYKE, OG LITT ANGST?

Hva gjør man da? Hele verden er stengt ned, tv-titting kan bare holde oss ei stund, selv valgkamp og valg i USA tar slutt(for alle andre enn en). 

Man kan snakke i telefonen, man kan lese ei bok, noen har hjemmekontor og bruker Zoom eller Teams, andre igjen blir flittige strikkere. 

De som bor sammen med noen kan i det minste krangle litt, eller kjæle litt. Alt etter behov og ønske.

Noen kan alle gjøre, være litt snill med seg selv, tenne et lys, fylle et glass og ellers tenke gode tanker.

Ser da ganske hyggelig ut dette, eller hva?\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\\0

Gå en flott tur, smil og hils på dem du møter, kjennes litt bedre da.  Vi har jo nok natur å ta av. Tar du med deg en venn og holder avstanden, kan samtalene bli gode. Tar du med deg et kamera, får du på en måte et et ekstra øye. Du ser litt annerledes på ting og vurderer kanskje omgivelsene med litt nye øyne.

Forrige helg var det nydelig vær og det lokket meg ut. I denne byen har jeg bodd i 33 år, men den første gangen jeg gikk langs Storgata var sommeren 1968.

Jeg husker hva jeg hadde på meg og jeg husker et utrolig rart hus jeg passerte.

Vanskelig å gjengi, men rart er det.

Dette huset står der ennå, det er ingen som bor der, i Storgata nr. 18 a er det stille nå. Det er noen knuste ruter, men selve huser ser ut til å klare seg merkelig godt. Et halvt hus klemt inn mot bergveggen.

Jeg tenker at dette er verneverdig som et budskap fra tidligere tiders nøysomhet og forholdene våre forfedre klarte seg med.

I mine øyne et like viktig vitnemål som fortida som Herregården like i nærheten.

Denne turen inneholdt mer, et blikk mot denne søte og vrange småbyen jeg har gjort til mitt hjem.

Ikke verst der den ligger med smørsida opp og basker i novembersola

Den lille lekre rosa dere får til avslutning fant jeg mot husveggen på huset til Colin Archer på Tollerodden

Den traff meg rett i hjertet

Det ble ingen bilder fra det hyggelige møtet jeg hadde med en søt og tillitsfull 4-5 åring og hennes far på ei av kaien. De fisket ikke, men dro en sterk magnet etter bunnen for å fiske opp søppel og avfall. Respektabelt.

Da jeg kom hjem til en kopp te var veggene ikke lengere så trange og humøret var på topp. 



Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

ANDELÅR SOM ER CONFITERTE, NOE AV DET BESTE JEG VET

KLIPPFISK ELLER TØRRFISK, VET DU EGENTLIG FORSKJELLEN?

MØRLEFSE MÅ MED, VI ER VEL I LEFSENES HJEMLAND?