ANNE-GRETHES BLOGG

  SVARET FOR MITT VEDKOMMENDE ER UTEN TVIL HAVET OG FJÆRA. Derfor la jeg la en tur til Mølen her om dagen, og da tenkte jeg at jeg skulle til havet. Det rare paradokset dukket opp, da jeg var på vei hjem og det gikk opp for meg at jeg hadde holdt meg i skogen hele turen. Mølen trenger kanskje en forklaring for dem som ikke bor i larvik. Hva er det og hvorfor er det er spennende sted? Mølen i Vestfold er en del av Nord-Europas største endemorene fra siste istid. Den starter i Finland går gjennom Sverige inn i Norge gjennom havet og dukker opp i Vestfold, der kaller man det Vestfoldraet. Tvers gjennom Larvik, med Bøkeskogen på toppen, over Farriseidet, der  krysser den og jernbanen og E 18. Eller er det motsatt? Så fortsetter den gjennom Brunlaneshalvøya, og kommer frem i dagen som ei diger rullesteinsstrand mellom Helgeroa og Nevlunghavn. Her har den navnet Mølen. Der forsvinner den igjen ned i havet og dukker opp utenfor Kragerø hvor den heter Jomfruland. Fasinerende ikke sant...

DA SPØR DU KANSKJE, ER VIRKELIG  NOEN LØYPER I BØKESKOGEN VANSKELIG? Vel, alt er jo relativt, men sleipe trappetrinn ned i elvejuv, klatring over glatte trerøtter og ned enda flere  trappetrinn. Det er utfordrerne nok for knær, svimle hoder og damer på vei inn i angstalderen. Vi kommer oss jo ned Det er mulig at vi hoppet lett og lekent ned disse trappene for ca 10 års tid siden, men ikke i dag. Seiersgleden er stor. Allikevel er det mye å se i skogen. Denne gangen fant vi et tre som bare kunne beskrives som en høyblokk for fugler og insekter. Legg til bildetekst Du verden, det der er vel et eksempel på fru Hansen som bor i første og  har god oversikt over de som bor lenger opp, når de kommer og går og hvem som besøker hvem. Mens Pettersen i 2 etg bryr seg lite og søte frøken Andersen på toppen  og hennes kjærestebesøk  er overvåket og snakket om av alle og hun aner ingenting. Ja, ja, kanskje det ikke er helt slik i dyreverden...

DE TREKKER ALLTID BLIKKET MITT Midt i byen, rett ved en parkeringsplass, står dette praktfulle eiketreet.  Hvem skulle tro at et tre trives her? Det hjelper selvsagt at det står inne i en stille, beskyttet hage. Der står det trygt og sprer hele den mektige kronen utover. På vei til nærbutikken der jeg er et par ganger i uka, der står dette vakre treet. Hver gang klarer dette store treet å fange min oppmerksomhet. Det er som en stor, stillferdig tilstedeværelse rett utenfor synsvidde som jeg må rette blikket mot. Hmm, er det bare meg som har det sånn? må nok innrømme at det er litt sprøtt. Klikk her for flere innlegg.

JA DU SKJØNNER AT HER ER VI KOMMET TIL EN AV SKOGENS KJEMPER. Den står ikke så langt unna, rett oppi her innimellom alle bøketrærne. Hver gang jeg skal passere dette gamle erverdige eketreet så må jeg stoppe for å se i andakt og respekt.  En av skogens kjemper Hva det er som berører meg sånn med disse trærne er ikke godt å si, men det gjør det altså. Jeg må alltid ta på dem og ha en liten ordløs samtale. Noen har ymtet litt om min mentale helse for å si det forsiktig, men kanskje helsen bedres av samtalene? Hvem vet, men sånn er det.  Klikk her for å se mer.

FOR DET ER DET DEN GJØR AKKURAT NÅ Som alltid her i Norden så vet man aldri hvor lenge det går før regnet og vinden feier over oss igjen. Enn så lenge nyter vi bare. Nå lages minst mulig mat, jeg gjør minst mulig jobb og huset ser jo ut deretter. Vi diskutere i morges om vi egentlig bare skulle så gressfrø på det snuskete kjøkkengolvet. Som en enkel løsning. Alternativet er vel å vaske, men hvem har lyst til det. Noen går på badestranda, noen finner en skygge og en suduko, noen går på tur før de går hjem og  og skriver blogg. Det er alltid noe å se på når vi går turene våre langs kysten av Larvik. Denne gangen så jeg flere spennende trær. Det er alltid furua som er ekstra flott Lengre bort sto denne som fikk meg til å tenke på Italia og pinjetrærne der. Det er mer som får oss til å tenke på syden her. Lengre bort sto disse svart orene. det ser da virkelig ut til at de er på vei til å dø. De har litt grønne blader igjen Men som sagt, mye å feste blikket ...